håp

Hvordan er været i deg i dag?

1.png

FRA METEROLOGI TIL PSYKOLOGI

I Norge snakker vi mye om været. Det får store overskrifter i avisene, det er et tema rundt lunsjbordet på jobben og en åpningsreplikk når du møter nye mennesker. Følelser derimot,  er det ikke alltid like lett å snakke om.

Å snakke høyt om følelser er uvant, ukjent og litt utrygt for mange, og i det ukjente ligger det også mye vekstpotensiale. Så i dag har jeg lyst til å kombinere  to vitenskaper og en dose kreativitet - så kanskje følelser blir like lett å forholde seg til, som vind og vær?

På kontoret får jeg høre om hva som foregår når lysene slukkes og søvnen uteblir. Vi snakker om brustne drømmer og håpløshet, om en aktiv indre sabotører, og jeg ser arrene på kroppen som forteller om dager da smerten ble så stor, at et barberblad ble deres beste venn…

Og alle har disse menneskene noe til felles:  Smerten, avmakten eller uroen de opplevde, ble større og mer skremmende fordi de trodde den aldri ville ta slutt. De så ingen vei ut av mørket, de følte seg alle alene og de valgte å tro på de tankene de hadde der og da.

Men hva hvis vi kunne forholde oss til tanker og følelser slik vi betrakter været?

Været forandrer seg hele tiden, og vi tolererer til og med at værmeldingene ikke alltid stemmer. Vi forholder oss til dagens vær; kler oss litt ekstra når det blåser kald nordavind, finner frem paraplyen når det regner, eller søker ly når stormen kommer.

Vi kryper sammen foran peisen på sure høstkvelder og tåler den lange mørketiden her nord, fordi vi vet at den ikke varer, for alltid.  Vi har et håp om at det blir bedre, og vi har gode mestrings-strategier for å takle det været vi opplever i øyeblikket.

Så hva om vi kunne koble oss på den emosjonelle meteorologen? Hun som kan rapportere været i øyeblikket, og gi en liten værprognose. Hva om hun fortalte at din egen emosjonelle og mentale tilstand bare er som som et værsystem som kommer og går. Og tenk om du med sikkerhet visste at endringen skjer helt av seg selv, uten at du behøver gjøre noe. Hva hadde det gjort med deg?

La meg gi deg et personlig eksempel:  Forleden kveld var det et kraftig lavtrykk og mye tåke i mitt sinn. Jeg følte meg ganske desillusjonert over å vite så mye om så mange menneskers mørke, og konkluderte med at: “Bak fasaden har egentlig ingen det bra”.

Noe lignende hadde jeg tenkt før; at alle har sitt å stri med, og at det er sjelden Facebook forteller sannheten.  I den konteksten plaget det meg ikke så mye som det gjorde forleden kveld. Men heldigvis har jeg lært meg at de tankene og følelsene jeg får når jeg vandrer i tåkeheimen, ikke er til å stole på. De blir sterkt preget av den håpløsheten jeg i øyeblikket føler, og det er langt fra hele sannheten.

Det er lett å gå seg vill når det indre kompasset blir preget av uro, og hjelpeløsheten over ikke å finne veien ut kan føles skremmende. Men, istedenfor å prøve å finne ut hvorfor menneskeheten var så grunnleggende ulykkelige (som ville vært mitt neste kognitive krumspring)  så luftet jeg den tunge tanken til en som står meg nær. Jeg informerte han, uten å gjøre noe mer ut av det.

Jeg aksepterte tanken som en tung tanke, og hadde full tillit til at tåken ville lette, selv om jeg ikke hadde tilgang til en værmelding. Jeg visste av erfaring av været og følelser er i konstant endring.

Av og til varer lavtrykket lenge, av og til kommer det brått, og av og til kommer det som et regnskyll som etterfølges av en vakker regnbue. Det eneste vi vet, er at det går over, det endres over tid.  

young boy sad .jpg

Og av og til er tanken om endring viktig å holde i, for å

holde ut.


Hadde jeg blitt i den desillusjonerte tankerekken og tunge følelsen som kom over meg forleden kveld, hadde jeg ikke kunnet jobbe som terapeut.  Og sett i etterpåklokskapens lys var det nok mange faktorer som gjorde at ting jeg ellers kan konstatere som fakta, ble så veldig overveldende. Men selv det; hvorfor lavtrykket kom, er heller ikke viktig.

Jeg bare registrerer at det kom og passerte helt av seg selv…  

Og allerede dagen etter, skinte solen både i meg og gjennom meg, og jeg er ganske sikker på at mitt høytrykk varmet opp noens hjerter og fikk noen frø til å spire i dypet. Jeg så det i øynene på de jeg jobbet med, og jeg hørte den trillende barnelatteren fra et alvorlig sykt barn og ble minnet om at: De som har det tøft - kan også ha gode øyeblikk.

såpebobler .jpg

VI MÅ BESTEMME OSS
FOR HVA VI VIL
FOKUSERE PÅ

DET ER ET VALG

Så her er en ide som du kanskje kan ha glede av:  

Istedenfor å spørre “Hvordan har du det?”  og få et intetsigende “Jeg har det bra” tilbake (som faktisk ofte ikke stemmer) - hva om vi begynte å være nysgjerrige på det indre været i oss selv og andre?  

Da kunne vi selv ta ansvar for å si i fra til våre omgivelser når det er lavtrykk eller storm på gang, når vi er innesnødd eller bare surrer forvirret rundt i et tåkehav.. Og tenk så flotte svar vi kan få på spørsmål om været!  Du kan til og med være helt ærlig uten å si for mye, og du får ganske sikkert støtte i at noen værtyper er tøffe, eller du kan inspirere andre med dine høytrykk:

Tenk så mye morsommere og bedre det blir når du forteller om det indre været?   

Jeg gIkk meg vill i tåkehavet forrige uke - så ligger litt etter skjema nå...

Det er mye motvind om dagen, så jeg må finne en annen vei gjennom dette

Her er det sol og regn annenhver dag - og det blir sikkert en fin avling til slutt

Det har vært lavtrykk lenge, men nå har endelig høytrykket stabilisert seg

Jeg så regnbuen i dag tidlig, og klarte derfor å sette pris på regnet….



Når du setter slike ord på følelsen, endrer den også form og de vonde opplevelsene mister litt av styrken sin. For alle vet at det dårlige været passerer, og det er bedre å si at:

“Været er ganske grått og trist i dag”   fremfor å si:  “Jeg er deprimert.”

dame i regn .jpg

Vi tåler mye vær

- OFTE MER ENN VI TROR ER MULIG -

Og når det står på som verst, får vi heller kle oss etter været, men også huske at vi mennesker er født både vanntette og vindtette.

Men, ser du noen med gråvær i hode og hjerte, ikke forvent for mye av dem, og ta heller ikke ta deres ord for en sannhet. Ikke prøv så hardt å muntre dem opp.  De er bare midt i et lavtrykk, som vil passere om en stund. Minn dem heller på at det går over og tenn et lys for dem, om natten deres blir lang og kald.

For selv om det indre været kan være krevende i perioder, så går det over når vi skjønner at vi er MER enn det vi føler og tenker til enhver tid.

DU er faktisk den som tenker tankene som leder til følelser som leder til handling. Og du kan velge hva du vil tenke om den tanken du tenker.  Du kan velge å se på den som et værsystem som passerer, slik skyene på himmelen hele tiden er i bevegelse.

våt mann.png

Været blir ikke noe bedre fordi du forbanner det, eller kanskje synes det er urettferdig med regn i ferien.

Det er bare et værsystem, som kommer og går.

Vi tåler alle noen regnværsdager, litt motvind og våt snø eller intense hetebølger, og vi lager ikke så mye drama ut av det. Men, av og til slår to lavtrykk seg sammen og skaper både torden og lyn, storflom og orkaner som gjør av livet en period handler om å overleve.

Etter en slik periode må det et oppryddigarbeide til, og det kan ta både tid og energi. Men vi overlever, vi rydder opp og plutselig en dagen skinner solen igjen. Helt av seg selv.

Så nok en gang: Hvordan er været i deg i dag?

Kjenn etter og kos deg over solskinnsdagene, del dem med andre og ikke ta deg selv og din opplevelse så seriøst når været er dårlig. Det går bra. det går over og nytt vær venter!

Kle deg etter forholdene og ha en riktig god høst!

rainbow.jpg

Når ett magisk møte endrer resten av livet


Milton Erickson har vært en av mine store forbilder helt siden jeg først hørte om han for drøyt 25 år siden. Med store øyne leste jeg om hans merkelige og kreative behandlingsmåter, hans evne til å hjelpe sine klienter og han fortsetter å inspirere og imponere meg. I dag har jeg lyst til fortelle om hvordan han håndterte en dypt deprimert kvinne etter et kort møte,  en historie ofte referert til som “The African Violet Queen of Milwaukee”.

En kveld ble Erickson oppringt av en kvinne som med skjelvende stemme snakket om at søsteren hennes var dypt deprimert, og at hun fryktet for livet hennes. Søsteren var en middelaldrende, kristen kvinne uten barn og hun bodde alene i et stort hus i Milwaukee. Hun hadde nok av penger i banken, men ingen glede i livet.

Det siste året hadde hun isolert hun seg mer og mer, og til og med husholdersken var nå bekymret for hva hun en dag kunne finne når hun kom på jobb.  Men, søsteren hadde nesten sluttet å snakke og ville ikke gå i terapi. Hun var blitt skeptisk til mennesker og gikk kun ett sted en gang en gang i uken;  til den lokale kirken.

Der satt hun helt stille på bakerste rad, mens hun lyttet til prestens ord og knuget hendene om bibelen. Uten å møte noens blikk klarte hun å komme seg mer eller mindre usett inn og ut av kirken, og ingen visste helt hvem hun var og hvor hun kom fra.

Hun var en av dem som gjorde alt hun kunne for ikke å bli sett, samtidig som hun trengte å bli sett mer enn noe annet.

Hun var en av dem som gjorde alt hun kunne for ikke å bli sett, samtidig som hun trengte å bli sett mer enn noe annet.

Så hvordan behandle en som ikke vil møte deg, en som ikke vil snakke, en som er skeptisk til mennesker generelt og en som bor i en helt annen by?

Dette trigget Erikson, og han takket ja til oppdraget.

Han tenkte endel på den deprimerte kvinnen, men forsto at han ikke ville kunne finne noen svar før han møtte henne, så en dag satte han seg i bilen og kjørte langt avgårde for å møte henne.  

Motvillig åpnet hun døren, men istedenfor å ville snakke om problemene hennes, sa han:  “Vis meg alle rommene i huset ditt, jeg vil se alt du fyller hjemmet ditt med” - og hun gjorde som han sa. Sakte vandret hun rundt og pekte på hvert rom, uten ord og uten å helt skjønne hva denne mannen kunne bistå med.

Etter en nøye gjennomgang av huset, sa Erickson takk for seg, tok på seg frakken og sa han hadde nok informasjon og skulle skrive ut en resept som han ville gi til husholdersken. Hun kunne ta seg av det praktiske, mente han. Så gikk han ut døren, og møtte aldri kvinnen igjen.  

Allikevel var dette møte nok, for han hadde lagt merke til noe spesielt, i en vinduspost..

I det ellers så triste og urørte hjemmet, stod det flere velpleide og blomstrende Saintpaulia. En tropisk og svært krevende blomst som trenger akkurat riktig mengde vann og lys, og akkurat passe fuktighet og temperatur.  Ingen lett blomst å holde liv i, og ennå vanskeligere er det å få den til å blomstre så kraftig, uten å pleie den svært godt.

Og det inspirerte han til skrive følgende på resepten:

Kjøp 200 pene blomsterpotter, god plantejord og gjødsel og start umiddelbart med følgende langsiktige prosjekt: 

Driv frem minst 200 av dine beste planter, bruk egne blader fra dine beste blomster, og la naturen gjøre resten. Ta godt vare på spirene og når de er store og blomstrende skal du gi dem bort til fremmede i kirken. Finn enhver anledning til å gi bort dine blomster, og gjør en personlig overlevering.

Gi til mennesker som har fått barn, som har giftet seg, som har en begravelse, som har bursdag, som skal konfirmeres, som er nyinnflyttet til byen, eller noe annet. Hva som helst, er bra nok. Bare let etter mennesker du kan gi bort dine selvdyrkende, vakre blomster til.

Han nevnte ikke et ord om depresjonen eller årsaken til den. Han hadde kun fullt fokus på den ene lille tingen hun faktisk hadde energi til å gjøre; stelle med disse skjøre blomstene og se livet spire og blomstre i vinduskarmen.  

saintpaulia .jpg

Han lette etter hennes unikhet og fant den i en vakker blomst i vinduet i det ellers så tomme og livløse huset.

Han så at hun klarte å holde liv i en skjør blomst, det var håp!

 

Og han tenkte at om hun får ennå flere blomster å ta vare på, ville hun ikke få tid til å være deprimert, og når hun opplever mestringen ved å drive frem liv i 200 blomsterpotter; vil livet hennes endre seg.  

Når hun i tillegg også skulle gi dem bort; en etter en, ville hun tvinges ut av huset og hjertet hennes ville leges, gjennom gode menneskemøter. Hennes vakre blomster ville gjøre andre glade, og fordi hun så menneskene; ville de se henne og for hver blomst hun ga bort - fikk hun mange venner og mye kjærlighet i retur.

Da hun døde drøyt 20 år etter, var kirken fylt til randen av gode venner og utallige blomster. Hennes hjerte ble åpnet mot verden da hun begynte å gi bort det hun var god på; blomster og omsorg.

Hennes liv fikk mening, etter et møte med en mann som så forbi hennes sykdom og heller lette etter det som ga henne en grunn til å ville leve videre.

Så enten du er terapeut eller bare et medmenneske, er det mye lærdom å hente her, og husk at når noen lever i mørket, hjelper det ikke å bare snakke om det tunge og mørke, hvorfor det oppsto, hvordan det føles eller kanskje i beste mening bare være enig i hvor vanskelig det er å gå seg vill og føle seg alene.  

Det er viktig det er å lete etter det sunne og friske også i en syk kropp eller et slitent sinn, og det er ganske lett når det blir en god vane. Et nytt tankesett der du er bevisst hva du ønsker å skape mer av i livet, ikke bare fokusere på hva du vil unngå.

Vil du tenne et lys for et menneske i nød, snakk om noe godt, noe de har mestret, noe de drømte om, noe de fremdeles får til og så små frø av håp. Vær tilstede og dytt dem vennlig i den retningen som gjør at de må ut av isolasjonen, ut i verden og delta i livet.  

Selv bittesmå skritt i riktig retning, er mye bedre enn å sitte i mørket alene og tro at det er alt livet er. Mitt håp med dette er at vi alle kan BRY OSS MER om våre medmennesker, og når det er mindre ensomhet i verden vil jeg utvilsomt ha mindre å gjøre på kontoret.  

Og det kan jeg leve godt med, for da kan jeg skrive isteden :) 

 

"Every person's map of the world is as unique as their thumbprint. There are no two people alike. No two people who understand the same sentence the same way. So in dealing with people, you try not to fit them to your concept of what they should be.…

"Every person's map of the world is as unique as their thumbprint. There are no two people alike. No two people who understand the same sentence the same way. So in dealing with people, you try not to fit them to your concept of what they should be." Milton Erickson